Spudlende ungdom i Evidence

I forbindelse med menighetens 150 års jubileum tar vi fram ulike deler av historien. I dag presenterer vi en artikkel skrevet av Torbjørn Kindingstad, som forteller om perioden med ungdomskoret Evidence på 70 og 80 tallet. Les artikkelen her på vår hjemmeside.

Det var intet mindre enn et eventyr: ungdomskoret Evidence i Stavanger Metodistkirke samlet 80-90 medlemmer på sine øvelser, noen ganger oppi 120.  Det formelig spraket av ungdommelig entusiasme og sangglede årene det varte.

Evidence-perioden i kirken står som en spesiell og aktiv periode i ungdomsarbeidet. Sanglig og musikalsk suksess brakte koret på turneer og opptredener også utenfor landets grenser, til inspirasjon for andre menigheter. Det var en sjelden og spesiell periode i kirkens liv og virke gjennom 150 år.

Det pågikk i godt over et tiår. Fra ca 1969 og fram til tidlig på 1980-tallet. Korets opprinnelse sprang ut fra kirkens ungdomsgruppe, og vokste fram i en periode med stor aktivitet i menigheten. John Dysjeland var ungdomsprest og Asbjørn Ellingsen var ungdomsarbeider. Steinar Jakobsen var også med. Han hadde et spesielt ansvar for det arbeidet som menigheten startet i Kvernevik bydel.

Det kom ikke helt ut av ingenting. Inspirasjonen kom for en stor del fra Ten-Sing-bevegselsen som hadde fått fotfeste i Norge. Sky-Sing i Ynglingen var stiftet i 1968, og hadde allerede rukket å bli et populært kor, både for unge sangere, og ikke minst som trekkplaster for ungdomsmøter og kveldsgudstjenester.

Inspirasjon som fenget

Ten-sing-korene vokste fram flere steder i landet. Friske rytmer, gospel-preget repertoar og til dels nye sanger appellerte til unge. Det var ingen revolusjon, men mer et ungdommelig språk og musikalsk uttrykk som fenget og skapte entusiasme. Ikke bare for det sanglige, men også for budskapet. Sangen «What color is Gods skin» hadde et budskap og en apell langt ut over det som var vanlig den gangen.

I tillegg kom den såkalte Jesus-bevegelsen. Jesus-folket var en gruppering som fikk fotfeste i Stavanger. «One Way» med pekefingeren rettet oppover mot himmelen, representerte signaler som fant grobunn i mange ungdomsmiljøer, særlig i Stavanger.  Internasjonalt hadde også bevegelsen «Up with people» nådd Norge.  «if more people were for people,(……….) there`l be a lot less people to worry about, and a lot more people who cares..»

Selv om Jesus-bevegelsen hadde sitt å si for den utviklingen som skjedde innen kristent ungdomsarbeid, ble Evidence egentlig aldri en del av den.

Ungdomsarbeid

Metodistkirken i Stavanger hadde sitt ungdomsarbeid konsentrert rundt Ungdomsgruppen, ledet av ungdomsprest John Dysjeland. Og det var blant ungdommene her at ønsket kom om å lage et kor etter inspirasjon fra Sky Sing. John Dysjeland tok på seg den jobben og fikk etablert koret i 1969. En navnekonkurranse endte opp med at koret ble hetende «Evidence».

Ungdomsgruppa ble etterhvert til Evidence, og sangkoret ble i årene som fulgte kirkens ungdomsarbeid. Koret vokste, og foreningssalen ble etter hvert for liten. Øvelsen måtte legges til kirkesalen. Det ble avholdt leir for koret på Lindum i Suldal, og engasjementet vokste. På en enkelt Gospelnight i kirken i 1973 antok man at godt over tusen personer var innom. Folk satt og stod oppå hverandre, på alterringen og på golvene – overalt hvor det var mulig å trenge seg fram til en plass.

Anne Irene Rosenberg var i mange år med på å gi stemme til koret. Hun gikk i speideren i kirken, og hørte plutselig Evidence øve i kirkesalen. Dit gikk hun og spurte om å få være med. Det gikk ikke mange ukene før hun fikk ja, og hun fikk mange gode år i koret, også som solist.

Skyter fart i 1973

Paul Næsse overtok dirigentjobben etter John Dysjeland i 1973. Da var ten-sing-bevegelsen fortsatt sterk og voksende. Det skjedde også med Evidence.

-Det var nesten sprøtt mange som ville være med. Det eksploderte nesten, sier han i dag når han tenker tilbake på Evidence-tiden.

Koret var med på Gospel-festival i Bergen. Her hjemme var det gospelnight-arrangementer en gang månedlig. Evidence hadde slike i kirken, på Ullandhaug skole, Kvernevik skole, i Egersund og i Haugesund blant annet.

Allerede i 1974 dro Evidence på sin første utenlandstur. Danmark ble besøkt i påsken, og 65 sangere fra Evidence ble med på turen, og fordelte seg på to busser. Konserter ble det flere steder, blant annet i Odense og Fredrikshavn. At konsertene satte sin spor, og hvorfor, kommer klart fram i et brev den danske pastoren Jørgen Rasmussen skrev 18. mai 1974 til ungdomsprest Arild Stø i Stavanger:

«Jeres  besøg har resulteret i, at der er begyndt at vokse små «kor» opp, forskellige steder i Danmark, f eks også her i Odense, hvor vi er startet med et lille hold på 15 personer». Og videre: «Mit spørgsmål er nu, om i vil sende noderne til de meget gode sange, som i sang for oss i Danmark? Der vil være en masse glade danske ansigter, hvis vi kunne få lov at lære noget af jer gennem noderne!»

Dyktige musikere

Evidence hadde et veldig bra orkester og dyktige solister i lange perioder. Orkesteret spilte også på egne oppdrag. Flere har fortsatt som musikere i voksen alder i flere lokale band i Stavanger-området.
Kjell Johannessen og Svein Rosenberg var dyktige pianister, Jan Ove Høgsveen trakterte slagverket i nesten hele perioden, Tor Inge Øgreid var dyktig bassgitarist, og koret hadde flere dyktige solo gitarister, blant andre Frode Ytre-Arne, Alf Inge Larsen, Kjetil Hatleskog og Gunnar Tønnesen. Dyktige sangsolister var blant flere,  Anne Irene Rosenberg, Bodil Messmer, Peter Chen, Håvard Jøranson, Grethe Gardum og Karin Brunvatne Bjerkestrand.

 

Vekke opp folk!

At utenlandsturene bar frukter, er også en artikkel i Kristelig Tidende i mai 1977 et eksempel på. Det var Jan Magne Linnsund som skrev artikkelen etter en vellykket tur til Finland samme år. En finne satt svært urolig på sin stol under konserten. Han satt ved siden av Anne Lise og Louis Messmer, som begge var med på turen som ledere. Til sist spurte fru Messmer: - Synes De det blir for mye bråk?

Svaret kom klart og tydelig: «Nej, min fru, her i Finland trengs det mycket starka saker fõr at vâcka upp folk!»

Finlandsturen kom for øvrig i stand etter invitasjon fra Hans Vãxby, biskop. Åtte konserter på åtte dagers tur satts sine spor, med reportasjer i finske aviser og gode kritikker. Det var ingen ten-singkor i Finland på den tiden, og både sangene, musikken og engasjementet vakte oppsikt.

«Bare bråk?»

Alt var ikke bare fryd og gammen for det livlige ungdomskoret. I Finland var det for eksempel en grundig diskusjon med domprosten i Åby domkirke. Han ville ikke slippe ungdommene fra Stavanger til. «Bare bråk», og «Satans verk» var uttrykk korets ledere fikk høre fra flere hold. Men det hører med til historien at selv domprosten i Åby kommenterte konserten i ettertid med «mycket bra!». Men også hjemme i menigheten i Stavanger var det enkelte som ytret seg med motvilje mot koret og dets repertoar.

Korets popularitet og det ungdommelige engasjementet bar imidlertid også andre typer frukter. Flere av kormedlemmene møtte trofast opp på søndagsgudtjenestene, slik mange unge knyttet til ten-sing-bevegelsen over hele landet gjorde. Det var en ungdommelig bevegelse som ikke bare var særnorsk. Den fikk gjenklang i flere land.

 

Bølgen avtar

Men hvor ble det egentlig av ungdomskoret Evidence?

Ten-sing-bevegelsen var nok litt på hell mot slutten av 1970-tallet. Enkelte ungdommer begynte å gi seg, også i Evidence. Det ble startet et nytt ungdomskor i 1976, Reflex. Det var myntet på de litt eldre ungdommene fra Evidence. Karin Brunvathne og Kristian Røre var inne som dirigenter. Karin overtok Evidence etter Paul Næsse, men allerede da var nok nedturen startet. Paul Næsse og Øyvind Linnsund, begge svært sentrale i Evidence, flyttet til Bergen i 1979. Flere av kormedlemmene flyttet til andre steder, dels for å studere, noen for å avtjene verneplikten, mens noen også følte at de hadde vokst ifra Evidence-perioden. Og ikke minst: flere giftet seg, stiftet familie og valgte andre former for fritidsaktiviteter og andre menigheter. Så mens ten-sing-bevegelsen ebbet ut, falt også interessen for Evidence.

For menigheten var det likevel en viktig periode. Sang og musikk har alltid vært sentralt for metodistmenighetene.

 

Men:

-Det var en fantastisk kjekke tid, og ikke minst utrolig viktig for oss som fikk være med, sier Paul Næsse, Øyvind Linnsund og Anne Irene Rosenberg, tre av de sentrale i Evidence-perioden. Mange evidencere holder kontakten fortsatt, privat eller via sosiale medier. En ting er de tre enige om: - Den perioden betydde mye. Vi lærte mye om relasjoner og om verdier. Det var en stor og viktig organisasjon. Vi hadde eget styre og demokratisk valg, vi diskuterte og fant på ting sammen. For mange var nok denne perioden svært grunnleggende og lærerik, sier de tre, som føler dyp takknemlighet for alt de fikk oppleve gjennom årene med Evidence.